Du er ikke guds gave til noen vennen min, det er det jeg som er!

I litt over et halvt år har jeg møtt en mann. Vi møtes og har sex. Det skal liksom være kun sexen vi møtes for, men selvsagt er det ikke "bare det". Dere vet hvordan det er, jente som ikke kan unngå å få følelser for mannebeinet som nailer henne oppetter veggen (gjerne i dusjen).
Man begynner etter hvert å innbille seg ting. Man ser plutselig seg selv på kjøkkenet hjemme hos svigermor, der man står og småpludrer over oppvasken. Og gjett om svigermor liker meg, jeg må være det beste som har skjedd hennes kjære sønn...sånn omtrent ever.
Jeg møter brødrene hans. De er selvsagt svært overrasket over at deres noe tiltaksløse bror har dratt i land den digge dama. Fra seg av misunnelse lar de spørsmålene hagle over meg, men resignerer etterhvert, for selvfølgelig; det er ingenting galt å finne hos meg. Jeg har en ordentlig og seriøs jobb, jeg er reflektert og voksen, jeg driver med veldedighet og skriver seriøse artikler som publiseres i medlemsbladet til Palestinakomiteen. Også de som trodde broren nok en gang hadde med en bimbodame med hjem. Burned!!
Mannebeinet sitter ved kjøkkenbordet og smiler stolt og lykkelig bort på sin veltalende og vakre kjæreste mens han tenker ut nye måter å gjøre meg lykkelig på.
Til alt overmål, når deilige kjæresten min og meg går ut samme kveld møter vi en bimboeksen hans. Ikke er hun pen, ikke er hun smart og hun har garantert en spiseforstyrrelse, det er så vidt pipestilkarmen greier å holde den falske gucciveska (som sikkert er overfylt med sparkel, også kalt sminke). Kunne hun ikke bedt typen sin holde den, tenker jeg mens vi står der.. Han ser ut som en brownie by the way. En stygg hårløs brownie. Stereoider og solarium gjør aldri et håpløst utgangspunkt bedre, takke meg til bleik og tynn og briller på skeive.
Mannebeinet mitt betror seg på vei hjem at dama var, i tillegg til stokk stein dum, håpløs potetsekk i senga, og priser seg lykkelig for at han har meg, en friskusdame som klemmer i vei selv på en bad-hair-day og gjerne går ned på kne for ham mens han sitter henslengt i joggebuksa og ser på sporten.

Sannheten er: Jeg vil innerst inne ikke ha denne mannen. Men inntil han skjønner at jeg er så fantastisk som beskrevet over så skal jeg jakte på ham. Og når han skjønner hva slags gudegave jeg er, ja da kan jeg la fornuften seire over begjæret og sende ham hodestups tilbake dit han kom fra. For du lille venn, er ikke guds gave til noen.